Lagt ut av Jeg bor i en liten by, noen vil vel kalle det en Ghost town, i hvertfall etter kl. 16. Men som den introverte person jeg er (bekreftet av Harald Eias ukentlige personlighetsanalyser på NRK2’s søndagsmorgener) er det ikke så farlig med ghost towns, – bortsett fra at jeg savner å omfavne den vakre kona mi på skikkelig fysisk manér, men det er en annen historie, selv om den har med pandemien å gjøre.
Da vi som nasjon, og som verden (dvs. den vestlige «verden») stengte butikken for noen uker siden, ble store og små rammet, noen mer enn andre. Resultatet har blitt mange hjemmesittere, økt omsetning for dagligvarehandel og Vinmonopol, og en ny verden hvor frisyren har blitt forsømt. Det går langsomt opp for oss hva som har betydning, og frisyren er faktisk viktig for hvordan vi har det. Bloggere og andre som benytter anledningen til å rose etterveksten har jeg lite sympati for, de har ikke skjønt hvorfor uviktige ting er viktige i livene våre.
Noen som driver med uviktige ting, er de som leverer immaterielle verdier, noen ganger kalt kultur. De siste ukene har de gitt oss andre produkter enn det vi vanligvis ville forventet. Innovasjon, kalles det, forbundet med teknologi, markedsføring, nytenkning, fleksibilitet, – bruk alle de konsulentordene du kan, – de har gjort det. Noen av disse har for min del levert tidtrøyte, mens andre har fått meg til å bruke kvelden til å føle på hvilke uviktige ting jeg antakelig ikke vil være uten.
For de som i år gikk glipp av årets påskesamling, har TIX fortalt oss at slik er nå livet engang. Og som nettnyhetsfreak fikk jeg med meg at Rolling Stones slapp en «coronalåt» for noen dager siden. Låten var opprinnelig ikke tenkt som det, men selv kommersielle superstars som definitivt er i risikogruppen, evner i tillegg til å høres kule ut, å formulere et savn av LIV, av hva vi hadde før nå: Life was so beautiful/Then we all got locked down/Feel like a ghost/Living in a ghost town. Og mer konkret: So much time to lose/Just staring at my phone/Every night I am dreaming/That you’ll come and creep in my bed. Selv tilårskomne har behov, forstås.
https://youtu.be/LNNPNweSbp8?si=7iFy7OA4f6zPvKBM
Mange av de norske kulturarbeiderne har levert varene sine på nett den siste tiden, slik vi alle har forlatt de lokale butikkene for å handle på nett, for deretter å klage over lite tilbud i byen. De har levert kulturtilbud for frivillige økonomiske bidrag og for enhver smak. Rogaland teater leverer for tiden Terje Vigen på skjæret live (husk varme klær) for inntil fem personer av gangen, men for oss som ikke kan reise til skjæra, er det vanskelig å ikke bli berørt av Siste forestilling; ett menneske, litt lys, nyskrevet («innovativt») av en av Europas store nålevende. Hvorfor er levende mennesker viktige i alt det uviktige? Det uviktige er definitivt viktig i livene våre.
Til slutt en historie som ikke har noe med dagen i dag å gjøre, – eller kanskje likevel. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett den, men blir like rammet hver forb**** gang. Historien er kort som følger: Mann og kvinne treffes, blir rammet slik Paulus ble, men av hverandre. Sammen utvikler de et kunstnerisk uttrykk gjennom år, som skal toppes med å giftes etter vandring fra hver sin ende av Den Kinesiske Mur. Årelange forberedelser ender med at de møtes på muren som planlagt, men for å skilles. Livene har utviklet seg divergent ila. årene. Det går 22 år uten noen kontakt, den ene er blitt Verdens Største Performance Artist, den andre har levd sitt anarkistiske kunstnerliv. VSPA har alltid stålkontroll i sine prosjekter, i dette bl.a. bare å ha øyekontakt. «Så skjer dette» (som de ville skrevet i en nettavis).
Det går ikke an for mennesker å ikke ha fysisk kontakt. Pandemien har minnet oss om at vi er sårbare, som samfunn og som mennesker. Da må vi huske at et samfunn ikke er en stat. Et samfunn er samvær med mennesker, ikke en styringsform.
Naturemo 
For første gang på flere år flommer øynene mine over av tårer.
Fantastisk vakkert beskrevet
LikerLiker