Lagt ut av De siste ukene har vi levd mer eller mindre i isolasjon fra vårt ellers så selvsagte sosiale liv, livet som har gitt oss mening, som har gitt oss opplevelsen av å være verdt noe, som har gitt oss gleder og av og til sorger, som har gitt oss bekreftelser og tilhørighet, og visshet om at vi hører til i et samfunn.
Det har vært trist til tider, vi har kanskje gått hverandre litt på nervene i heimen, vi har levd med daglige ønsker, med bekymringer og mangler, med savn og lengsler, med usikkerhet, med tro og håp og likegyldighet kanskje, hvor lenge skal marerittet vare? Kan vi tro på en høst? Kan vi legge en plan? I hvert fall en liten, hver for oss, i det minste?
I denne vanskelige tiden kan det være godt, noen ganger, å oppleve noe annet som ikke handler om denne evinnelige smittefaren. Pust ut!
Det er i hvert fall godt at vi har midler som kan redde oss gjennom katastrofen. Snakker vi om tre hundre statlige milliarder som skal bidra til restaurering av samfunnet vårt etter disse månedene? I Europa har de blitt enige om en startpakke på fem tusen milliarder, så kommer det nok mer, men dette er det verdt.
Hos oss har vi vært flinke, kun to hundre av de vel seks tusen nordmenn og -kvinner som har gått bort de siste to måneder har fått diagnosen. Krigssonene i de svenske reportasjene utgjør en fjerdedel av den relative kapasitet som vi planla ressurser for denne våren.
Så derfor, pust ut! Og hold avstanden stor nok til at ikke andre merker at du puster ut.
https://www.lensculture.com/articles/antonio-faccilongo-tramadol#slideshow
Naturemo 