Beretningen om et varslet mord

Beretningen om et varslet mord er en over 30 år gammel roman av Gabriel García Márquez, som kanskje ikke har så mye med saken å gjøre, men tittelen er god. Márquez hadde fått politisk asyl i Mexico da boken ble gitt ut.

For nå er vi der igjen. Forrige gang, i januar, var jeg med. For en liten stund. Jeg konverterte til Je suis Charlie på min FB-side, i et ubetenksomt øyeblikk av ønske om å være som alle andre. Dagen etter endret jeg til Je suis Ahmed. Den libanesiske skribenten Dyab Abou Jahjah skrev på Twitter etter Charlie-massakren: «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde politimannen. Charlie latterliggjorde min tro og kultur og jeg døde i forsvaret for hans rett til det.»

Nå er alle steder jeg søker tapetsert med det franske flagg, transparent, slik at vi også kan vise oss selv i bildet. Denne gangen skal jeg være standhaftig, ikke la meg rive med av bølgen. Som alle andre bølger går den jo over, slik det ikke varte lenge og ikke fikk noen vesentlige følger forrige gang. Sånn går no’ dagan….

I Frankrike var det ikke spørsmål om det kom til å skje igjen, men når og hvor. Svaret kom på fredag den 13. Tilfeldige ofre, nesten like mange som i en middels flystyrt. Vi slutter ikke å fly av den grunn, like lite som vi slutter å dra på romantiske Paris-weekender etter Black Friday. Det går over.

Hvorfor all denne ståheien? Det er i hvert fall to åpenbare grunner. Den første er at det var et angrep på «oss», oss europeere, deg og meg like mye som noen tilfeldige kafégjester i Paris. Og det betyr selvfølgelig mye mer for oss enn de, også tilfeldige, menn, kvinner og barn, som dagen før ble drept i Beirut av tilsvarende gærninger. Beirut er ikke i krig, Beirut er et flyktningemottak, og Beirut er ikke «oss». Kan du fargene på det libanesiske flagget? Ikke det, nei? Det kunne antakelig ikke Mark Zuckerberg heller. Den dagen.

Den andre grunnen er EU. Vidunderlige, vakre, fornuftige EU. Mens det over store deler av kloden er en normaltilstand å risikere bombeanslag, terror og den slags, er Europa, innenfor EU’s grenser, en så fredelig plett at et anslag med litt over hundre drepte forårsaker «verdensomspennende» reaksjoner. Det er uhørt, utenkelig, utopisk, at vi i Europa skal sitte på kafé og være redde. I USA, jada, der går det rundt en og annen skyteglad ungdom som eksploderer fra tid til annen. Det er sånt som skjer, et lite oppslag i nyhetene den dagen, men så stille igjen. I Colombia og lignende steder har vi karteller som passer på makten med de midler som er nødvendige, vi gidder knapt å lese om det. De italienske karteller har i hvert fall anstendighet nok til å holde oppgjørene sine internt, slik at den tilfeldige kafégjest ikke behøver å frykte stort. For de oppvoksende europeiske generasjoner er fred, åpenhet, frihet fra terror, en normaltilstand. Desto mer eksploderer frykten og harmen når slikt skjer. EU’s største gevinst hittil er hverken passfrihet eller Euro, men fred og til en viss grad nøktern optimisme, selv om det er utfordringer også.

Skyt dem, bomb dem! François Hollande var rask med å betegne anslaget som en krigserklæring. Som vil bli gjengjeldt, når som helst, hvor som helst. Sist vi hørte samme melding, den gang fra Junior, må vi vel, med hånden på hjertet, si at gjengjeldelsen ikke var spesielt vellykket. Følelser er lite egnet som styringsverktøy.

Denne gangen har vi antakelig hjulpet en terrorist til målet ved å la ham passere i flyktningestrømmen. De andre vil muligens vise seg å være oppvokst i Paris’ forsteder. Hvis noen her hjemme har ymtet frempå om risiko for at en terrorist kanskje  kan snike seg inn til «oss» via flyktningeordningen har de til nå ganske raskt blitt brakt til taushet for sin manglende medfølelse. Men en stat skal ikke ha følelser. En stat skal ha struktur. Men skal vi, i det europeiske paradis, beholde vår struktur, vår åpenhet og vår fred, hjelper det ikke å klassifisere folkegrupper etter fredagens hendelse.

Terror begås av terrorister, ikke av folk.