Hvis min far var en hund

Jeg er lege, men skriver dette innlegget uavhengig av arbeidsplass og daglige funksjon. Jeg vil fortelle om en hund vi hadde en gang, en lykkelig, livlig krabat som barna elsket og vi voksne så verdien av, som et levende vesen som ga glede i familien. En dag ble den så stygt skadet at vi mente den ikke ville få noe hundeliv igjen. I kjærlighet og respekt for det ødelagte hundeliv ble den fritatt for meningsløs lidelse med en veterinærmedisinsk injeksjon inn i døden.

Heldigvis er min far ikke en hund. Hvis han hadde hatt ødelagt helse, bortfall av sosialt liv, daglige plager og begrenset livsutsikt, ville han kanskje ønsket å slippe denne verdens jammerdal. Kanskje ville jeg forstått hans ønske. Men siden han ikke er en hund ville jeg ikke befridd ham fra dette livet, selv om jeg både har kjærlighet til ham og respekt for hans liv.

Noen mener det bør bli en rett å bli tatt livet av. Dersom jeg kommer i den situasjon at livet ikke lenger har verdi, bør jeg få rett, som et autonomt menneske, til å bestemme selv når jeg vil dø, sier de. Men en rett utløser også en plikt. Man har ingen rett hvis ingen får plikt til å sørge for retten. Som oftest menes i denne sammenheng at en lege skal utøve barmhjertighetshandlingen, fordi rettskravet fremsettes av et presumptivt uhelbredelig fysisk sykt menneske.

I et rettssystem vil det bety at legeyrket må tilpliktes menneskedrap på oppfordring. For enhver lege vil det medføre at retten må tas med som en «endelig løsning» i vurderingen av pasienters behandlingsforløp, med de følger det vil få for hele den humanmedisinske tenkning. Jeg er ikke sikker på at det vil være et gode for menneskene.
Hva som gir et liv mening varierer, men jeg har i mitt trettiårige legeliv ofte erfart hvor lite som skal til for at et menneske likevel finner livet verd å leve.
Med verdier fra eget liv, som frisk, passelig ung og med interessant livsinnhold, må jeg innrømme at jeg fra tid til annen har tenkt på hvordan den lidende klarer å finne mening i fortsatt å holde ut. Men jeg er overbevist om at disse menneskene ikke har vært ofre for paternalistisk blokade av autonom livsavslutning.

Menneskets verdighet fremstår ofte i debatten som det vesentlige. Verdighetsbegrepet blir sjelden definert, men synes å være forbundet med menneskets bevarte fysiske funksjoner. Å være prisgitt andres pleie blir som en konsekvens av dette ikke forbundet med verdighet, så vi kan nok både som samfunn og enkeltmennesker bli bedre til å gi verdigheten et ansikt.

Noen av sykdommene i debatten om den uverdige død er imidlertid ikke spesielt forbundet med uhåndterlige smerter, ekstrem fysisk lidelse eller en «uverdig» tilstand. Forløpet kan i like stor grad være preget av en gradvis overgang fra å være våken og bevisst, til bokstavelig talt «å sovne inn» til slutt.
Dette er etter mitt syn ikke noen «uverdig» utgang, sammenlignet med en død forårsaket av villet tilførsel av dødelig mengde medisin. Lidelse kan lindres, i hvert fall den fysiske. Det «uverdige» er etter dette mer et menneskesyn hvor hjelpeløshet ikke oppfattes som mennesket verdig. Tenk den tanken overført til mennesker som ikke skal dø i nær fremtid, men som lever tilsvarende pleietrengende, «uverdige» liv …

Debatten om en rett til aktivt å få avsluttet eget liv dukker jevnlig opp i media, og er etter min hukommelse alltid knyttet til et enkeltmenneskes ønske. I vår sekulære verden preges folkemeningen av følelsesmessig argumentasjon, jf. sosiale mediers kommentarfelter, løsrevet fra prinsipiell tenkning rundt konsekvenser. Det er sjelden vanskelig å «forstå» den lidendes ønske. En rett må imidlertid begrunnes med definerte kriterier. Hvis et menneske må ha bevart visse allmenngyldige kvaliteter for å ha livsverdi, og den enkeltes evaluering av sin situasjon i forhold til disse kvaliteter er tilstrekkelig for å tilplikte et annet menneske å ta bort livet, er jeg overbevist om at revurdering av livets «verdighet» vil utbre seg til flere av menneskets lidelsesområder enn de som diskuteres i dag. All erfaring viser at mennesket alltid tøyer opprinnelige grenser, – det er genuint menneskelig å gjøre det.

Ved denne forsiktige refleksjon forsøker jeg å si at et helt menneske er mer enn 23 genpar. Og i respekt for mennesket har det ingen likeverdighet med en hund.