Et feriebrev sommeren 2015 som ikke ble sendt

“Vi har bare bord inne.” Det er 32 grader, som mann alene blir jeg forvist til det dårligste bordet, – inne. Er det ingen som kan stå opp for mannens behov? Jeg er vel like berettiget til et bord i en svalende bris ute som andre? Der er selvsagt ingen dame som inviterer til å dele bord heller.

Bedre er det ikke på stranda, der jeg står i badebuksa mi, med caps, for ikke å bli toppsolbrent. Hvilke tanker tror du jeg får der jeg står? Aleine, i badebukse og caps? Skjønner du tegningen? Ikke mye macho, du!

Nei, det er best å være i ro. Jeg setter meg i beach bar, får et glass hvitvin, heldigvis er jeg etter hvert blitt på nikk med servitøren. Det slår meg da, en del av mennene rundt meg er jo ikke i nærheten så kjekke som meg! Heller ikke yngre, tvert imot. Likevel må jeg betrakte, – det vil si observere, ikke se på, for all del – disse mennenes selskap: skrapmagre, men med Kate Moss-fordeling av det øvrige, de fleste med balsamhår som rekker til låsen av, – ja du vet, de trenger absolutt også overdelen i antrekket, for å si det sånn.
Jeg legger forresten merke til at de har lakkert tommelneglene i kontrastfarge til hovedfargen. De nipper hvitvin de også. Livet er ikke rettferdig, du.

Så her sitter jeg, ved Italias nordøstre kyststripe, Venezias gleder er en times tid unna, denne Casanovas fødeby, men også byen som organiserte husrom og mat og musikkopplæring til foreldreløse småpiker allerede på 1600-tallet, og hører Kygo i bakgrunnen mens jeg nipper til min andre hvitvinsporsjon. Lenger øst har de kommet ut av Titos favn, jeg har hørt at de har begynt å venne seg til det, men jeg har ikke helt kommet over det selv, psykologisk, mener jeg, så det blir vel fortsatt Italia på meg.

Heldigvis er det langt til det tørre og fattigslige sør, der leser jeg bare om mafiaen i Napoli, og enda er det lenger ned til det virkelige sør. Egentlig liker jeg ikke den siden av Italia, ikke ut mot Middelhavet. Her en dag leste jeg at det flyter masse lik rundt der nede, noen blir sikkert skyllet i land også. Stranda er nok ikke like fin som her oppe, så jeg skjønner ikke hvorfor alle disse menneskene setter seg i tredjeklasses fartøyer for å nå akkurat dit. Det er da plass nok her, en dag talte jeg 20 x 20 x 20 solstoler bare rundt denne baren, det er én solstol til hver av hele flyktningekvoten som vi skal ta imot de neste tre årene. Ikke er det så dyrt her heller, på hotels.com opparbeider jeg fort en gratisnatt eller to når jeg først er av gårde, og på restauranten er forretten, med en herlig melon omfavnet av den møreste parmaskinke, ikke stort dyrere enn en wiener med tilbehør hos Narvesen.

Men tilbake til Middelhavet. Den daglige utfordring med fargevalg på tomlenes negler står i litt ubehagelig, må jeg innrømme, kontrast til ilandflytende lik på den andre siden. Til tross for euroens varslede sammenbrudd og det stadige maset om katastrofe (ikke på Facebook heldigvis, der har vi fortsatt dansende hunder og selfies), klarer jeg ikke å fri meg fra det velværet jeg nå opplever her i det liksomgamle Europas sørøstlige hjørne. Hjemme hører jeg stadig om elendigheten, men her skjønner jeg jo ikke språket. Det gjør ikke de tilreisende på den andre siden heller.

Europa er det beste sted i verden, synes jeg, det fredeligste (hittil, takket være EU) og mest velstående område denne jorda har frembrakt i menneskehetens historie. Så det er ikke rart at de underbemidlede ønsker seg hit. Lykkejegere har lange tradisjoner, både her i Italia og i Skandinavias underklasser. Det er imidlertid en forskjell. Vi dro av gårde av ren materiell nød, mens de drar av gårde fordi de ikke kan bli enige om hvordan de vil ha det hjemme. Vi skal selvfølgelig ikke blande oss inn i slike indre uoverenstemmelser, men trenger vi å belemres med det? Har vi ikke nok med bekymring rundt fargevalg av neglelakk eller mannens posisjon som aleneferierende? Må vi, bokstavelig talt på liv og død, ta ansvar for at følgene av vår moderne frihetsidé i en annen kultur ikke ble helt som vi forutsatte? Dette skal jeg kontemplere over når jeg straks får mitt tredje glass Soave Classico Superiore.